Disclaimer: Forfatteren av dette innlegget er en venn av meg som driver nettsiden og innlegget er rett og slett skrevet i håp om at noen gidder å publisere noe på dette nettstedet i tiden fremover.
I Norge kan man velge å bli rik
Om du ikke ønsker å lese semi-konservative kommentarer med et skråblikk på hvor mange som velger seg til fattigdom i Norge, så vil jeg anbefale å slutte å lese her. Dette er en kommentar om:
– Påstanden om et statisk klassesamfunn i Norge
– Valgene man har i Norge
– Utdanning og mulighet for å tjene penger
Jeg har ofte en trang til å vise meg som den jeg er. Økonomistudent i 20-årene som har lykkes på de fleste områder i livet. Bortsett fra èn – jeg ble ikke født inn i noen velstående familie. Tvert i mot.
Mor og far hadde i en årrekke pengeproblemer og flytteproblematikken som følge av manglende økonomiske krefter ødela mye av den tidligere skolegangen og det sosiale livet for meg og søsteren min. Jeg hadde en helt OK barndom, men det økonomiske kom i veien for at jeg skulle få et fullgodt liv.
Det som egentlig var hovedårsaken var mine foreldres manglende utdanning.
Jeg har forstått nå i ettertid at de valgene mor og far tok da de var 20 år (hvor de sa nei til utdanning og ja til en roadtrip med hippier rundt i USA) ødela mye av deres grunnlag for å stifte familie med god samvittighet og tjene nok penger til å ikke bli klassifisert som fattig i Norge. De skulle tatt utdanning. For i Norge er det faktisk slik at man kan velge å bli rik.
Jeg har alltid hatt gode karakterer på skolen. Femmere og seksere i hopetall krydret karakterkortet fra både ungdomsskolen og videregående skole. Da jeg skulle velge videre utdanning sto det mellom to linjer; sivilingeniør eller siviløkonom. Hvorfor?
Fordi det er der pengene ligger.
Om man ser bort fra alt av interesser og fokuserer kun på det økonomiske, så har man faktisk store muligheter til å bli rik. Kombinerer du det med en viss intelligens (både sosial og faglig IQ), så har du faktisk en uslåelig vinnerkombinasjon. I Norge er utdanning heldigvis gratis, noe som resulterer i at man sitter igjen med et svært begrenset studielån ved endt utdanning.
Er man dum nok til å velge Handelshøyskolen BI (som sliter med både høye avgifter og dårlig faglig opplegg), så har man seg selv å takke. Om man studerer fem år antikk historie og ender opp med 300,000,- NOK/pr år har man også seg selv å takke.
Nå er naturligvis (og heldigvis..?) ikke alle like kyniske som meg selv, men poenget jeg prøver å illustrere er i hvert fall at det ikke skal så mye til å bli rik som de aller fleste tror.
